Turkmenistan i full fart

Posted by rallychicks on november 24, 2012 · 3 kommentarer 

De fine dagene i Iran ble erstattet med 56 timer i bilen. Med visum som begynte å løpe før vi hadde fått dem i posten og grenser med åpningstider som offentlige kontorer i Norge hadde vi litt dårlig tid – svært dårlig tid ifølge noen av oss! Vi ankom grensestasjonen ut av Iran med godt mot, og etter en god/dårlig (vi er litt uenig her, da en sov sittende i et sete og to heldige sov liggende på bårer…) natts søvn i bilen gikk passeringen ut av Iran som en lek. I løpet av timer var vi over på Turkmensk side, og her gikk det også problemfritt – og midt på lyse dagen la vi glade ut på tur mot hovedstaden Ashgabat for å ta en titt, før vi skulle krysse landet på rundt sju timer…trodde vi.

«Gjør døren bred, gjør porten vid». Porten inn til Ashgabat er flott å se på, spesielt når man ser de hvite høyhusene i det fjerne. Hele byen er hvit og forgylt i gull. Det er mange flotte og prangende bygninger her, og mye fine parkområder. De grønne buskene er formklipte og velholdte, og parkene innbyr til yrende sommerliv – men du ser ingen som har lunsj i parken eller ruller rundt i gresset. Langs veiene ser du gatefeiere som ser ut til å børste støv av gatene. Det er ikke mye folk som går rundt, og våger du deg ut med kamera i hånden har du straks en militærvakt som fotfølger deg for å se til at du ikke tar bilder. Bilder må man imidlertid ha, og vi sirklet rundt i byen og hadde flere stopp der vi parkerte langs fortauet, løp ut og tok bilder – og fort tilbake i bilen igjen før noen av vaktene rakk bort til oss. Høyt over oss raget det mest prangende av alt: på toppen av en pir står den naturtro statuen av den første presidenten Saparmurat Niyazov, forgylt i gull og med mekanismer som gjør at den snurrer etter solen slik at presidentens ansikt alltid ser mot solen! Vi aner et snev av stormannsgalskap.

Det viste seg at kontrastene til byen var slående så snart vi kom utenfor kjernen. Det er brå stopp på velholdte veier og flotte bygninger. Fattigdommen slår nærmest imot deg, og veiene legger opp til å knerte dekkene på enhver bil med sine kontinuerlige hull og skarpe kanter. Vi fulgte skiltene mot Mary, ifølge Google maps var det 370 kilometer dit, og skulle ta 4 timer og 49 minutter. Vi stoppet på en kafé rett etter byen for å spise litt – og etter mye gestikulering, peking og en tur på kjøkkenet for å peke på det vi ville spise ble det en sen lunsj på oss. Like etter lunsjstopp møtte vi bomullsplukkere, og nysgjerrige som vi er stoppet vi – for bomullsplanter har vi ikke sett før! De hadde plukket mye innen vi kom der, og dagen nærmet seg forhåpentligvis ferdig for deres del – de hadde svære sekker med bomull, og hadde hatt en varm dag i solsteiken fra tidlig morgen.

Etter 10 timers kjøring, når klokka nærma seg to på natta og Mary fremdeles ikke hadde åpenbart seg foran oss ble det relativt febrilske tilstander i førerhuset, med mange stopp for å spørre om veien. Det er ikke lett å kommunisere uten et felles språk, og Turkmenere er heller ikke spesielt god på avstander – eller kanskje de bare ikke bryr seg så mye om avstander. Spurte vi tre forskjellige på samme sted om antall km til Mary, fikk vi alltid tre forskjellige svar.

Til tross for at Elin mindre enn ett døgn tidligere sverget på at hun ALDRI skulle tilbringe en natt til i bilen, så ble det ikke slik. Vi kjørte og vi kjørte, og sent utpå natta kom vi over en trailersjåfør som forbarma seg over oss og kjørte foran oss til riktig avkjøring. Det var jubelrop og «high five» da vi så det: det aller første skiltet etter Ashgabat, og det sto Turkmenabat på skiltet – akkurat dit vi skulle! Trailersjåføren ga oss en kjempemelon fra lasset sitt og vinket farvel, vi la lykkelig ut på de siste 25 milene i Turkmenistan (3 timer og 24 minutt på Google maps – de lyver!). Til tross for en slitsom natt med lite søvn hadde den sine høydepunkter: vi fikk et glimt av de første kamelene på turen, og en vakker soloppgang.

Rett før grensen stoppet vi på et yrende marked for å kjøpe frokost – og det var ingen ende på radene av gulltenner som smilte bredt mot oss. Vi vimset forbi boder med ost og pølser, ferske brød, sukkertøy, tørket frukt og nøtter – og det ble en herlig frokost før enda en grensepassering sto for tur. Fatt mot, Turkmenistan tok omlag 18 timer å krysse, ikke «rundt syv», og forventningene til neste land ble noe større.

Skrevet av Elin

Arkivert under Blog · Tagged with Ashgabat, Mongol Rally, Mongolia Charity Rally 2012, Turkmenistan